Gyrid Beck Solberg vokste opp i Norge sammen med familien sin. Foredrag og formidling var et naturlig tema rundt middagsbordet, ettersom faren hennes var en av Skandinavias første motivasjonsforedragsholdere. Men selv om hun ble introdusert for foredragsverdenen tidlig, var det aldri gitt at Gyrid selv skulle ende opp på scenen.
“Som håndballspiller og senere trener oppdaget jeg at jeg hadde en spesiell evne til å inspirere spillerne og si de riktige tingene rett før vi gikk ut på banen.”
Til tross for sitt naturlige talent for å motivere andre, valgte Gyrid i starten en annen karrierevei. Hun jobbet med sårbare unge mennesker og hadde en avtale med sin leder som gjorde det mulig for henne å ta fri når hun ble invitert til å holde foredrag.
“Jeg følte det var viktig å hjelpe der jeg kunne, og derfor prioriterte jeg å takke ja til foredragsinvitasjoner når de kom.”
Etterspørselen begynte raskt å øke. Den vokste så mye at det til slutt ble umulig å kombinere fulltidsjobben med foredragsvirksomheten.
“Det var da jeg tok beslutningen om å satse fullt på arbeidet mitt som foredragsholder.”
Når kroppen sier nei
Til tross for Gyrids økende suksess, var det noe som føltes feil hver gang hun skulle stå foran et forventningsfullt publikum. Bak sceneteppet reagerte kroppen hennes negativt.
Før hvert eneste foredrag måtte hun bøye seg frem og kaste opp.
“I det øyeblikket jeg gikk ut på scenen, var det ‘game face on’, selv om jeg var livredd.”
Men for litt over ti år siden skjedde det en endring.
“En nær venn fortalte meg en gang at jeg ikke var autentisk når jeg snakket. Han kunne ikke virkelig kjenne meg, og derfor hadde ordene mine ikke så mye verdi for ham.”
Til tross for en full kalender med foredrag om ansvar, bevissthet og inspirasjon, innså Gyrid at hun ikke levde etter egne verdier. Hun var god til å gi råd til andre, men fulgte dem ikke selv. Ordene fra vennen traff henne hardt.
“Han hadde helt rett. Jeg var ikke autentisk. Jeg levde ikke etter min egen filosofi om å ta ansvar. Jeg bare fortsatte – og fortsatte å kaste opp.”
Jeg er god nok
Fra den dagen begynte Gyrid å jobbe intenst med seg selv. Hun øvde på å gjenta én enkel setning:
“Jeg er god nok.”
Hun begynte å bruke de samme verktøyene som hun alltid hadde delt med publikum. Og da hun tok ansvar for egne tanker og virkelig trodde på at hun var god nok, responderte også kroppen.
“Jeg sluttet å kaste opp.”
I dag er Gyrid overbevist om at autentisiteten hun fant gjennom dette arbeidet har gjort henne til en bedre foredragsholder.
“I det øyeblikket du virkelig tror på det du sier, blir du autentisk. Det er da folk begynner å lytte – når de faktisk kan føle det.”
For Gyrid handler autentisitet ikke om å være perfekt. Det handler om å stå for budskapet sitt.
“Etter min mening vil du før eller siden bli avslørt hvis du spiller en rolle på scenen, slik jeg gjorde. Å være en god skuespiller kan fungere en stund, men jeg er overbevist om at du blir en bedre foredragsholder når du er ekte og tro mot temaet ditt.”
Nervøsitet som styrke
I dag føler Gyrid seg trygg og rolig i seg selv, men hun kjenner fortsatt på nervøsitet før hun går på scenen. Når den dukker opp, har hun en liten lapp i lomma med ordet trygg skrevet på. Det er en enkel påminnelse om å roe seg ned og stole på at hun klarer dette.
“Å være nervøs er også en styrke. Det viser at dette betyr noe for meg.”
Gyrids mål har aldri vært å fjerne nervøsiteten, men å lære å håndtere den. Selv om nervøsitet og usikkerhet tidligere skapte store utfordringer – og mer enn noen uheldige situasjoner – tvinger det henne også til å holde seg skjerpet.
“Jeg må aldri bli for komfortabel. Hvis jeg vil være relevant, må jeg fortsette å være kritisk til meg selv og det jeg leverer.”
Etter hvert foredrag reflekterer Gyrid kritisk over én ting hun ønsker å forbedre til neste gang. Hun justerer, finpusser og streber etter å bli litt bedre for hver gang hun står på scenen. Ikke for å oppnå perfeksjon, men for å forbli relevant.
Og når hun går av scenen, gjør hun det alltid med de samme ordene i tankene:
“Well done is better than well said.”