Så skjer det igjen. Spørsmålet som mangler spørsmålstegn kommer, rett før møtet vårt: «Du, kan ikke du si litt på møtet om status i det prosjektet». Det er ofte de samme menneskene som sier det, sånn i siste liten.
Da er det bare å rette ryggen, smile – eller mildt flekke tenner – og gyve løs for å snekre sammen en presentasjon med altfor kort tid til forberedelse.
Situasjonen kan også være en helt annen: Du har hatt god tid til å forberede deg til et foredrag du skal holde. Du kan mye om temaet, og da du fikk forespørselen var det hyggelig å bli spurt.
Både spennende forespørsler om å foredra og frustrerende «si noe om»-situasjoner er et utbredt fenomen på mange arbeidsplasser. Slike situasjoner kan fort gi oss følelsen av å komme til kort, rett før en presentasjon.
Selv de spennende forespørslene som vi i teorien ønsker oss, kan gi oss en opplevelse av manglende mestring når dagen nærmer seg og nervøsiteten melder seg for fullt. Da går vi forsiktig inn i møtet vårt, i håp om å klare å levere som forventet. Den forsiktigheten merkes hos publikum, og kan fort ta fra oss integritet og troverdighet.
Hva skjer med vår evne til å formidle, når vi har en slik tilnærming til egen leveranse? Det blir som vi frykter, når vi lar frykten bli vår forventning: Vi leverer sannsynligvis sånn midt på treet.
Må det være slik?
Det letteste hadde selvsagt vært å takke nei til en spennende utfordring som kan gjøre oss nervøse – eller å endre i siste liten-kulturen: Gi hverandre bedre tid, og unngå å belaste dem rundt oss ved å be dem sy sammen en presentasjon på kort varsel.
Men, i en hektisk hverdag kan det være vanskelig å endre ad hoc-kulturen. Og spennende forespørsler om å holde et foredrag er jo en mulighet vi i teorien ønsker å gripe.
Så, hva gjør vi da, når tiden blir knapp og vi tviler på vår egen evne til å formidle?
Selv er jeg ikke skrudd sammen for å stå på en scene. Jeg blir nervøs – på tross av at jeg lever av å holde kurs og foredrag. Da tar jeg frem noen tankesett og teknikker for å få kontroll på frykten.
Her er to og et halvt tips for å takle tidspress og nervøsitet når du skal presentere i et møte, eller foran en større forsamling:
Vær godt forberedt – gi ditt beste
Tilbake til frykten som styrer forventningene våre: Den holdningen smitter vi omgivelsene våre med, og vi setter dermed navnet vårt på å levere middelmådig kvalitet.
Rett heller ryggen, heretter. Sett inn de to ekstra ryggvirvlene, og gyv løs på det du kan av forberedelser.
Selvsagt skulle du startet tidligere. Men nå er du her, og må gjøre det beste ut av situasjonen. Da håper jeg min definisjon av forberedelse kan hjelpe deg.
Det handler om tiden og ressursene du har til rådighet her og nå: Hvordan bruker du de timene eller minuttene du har før du skal presentere? For noen er det best å reflektere, trekke frisk luft, eller få opp blodsukkeret. Andre blir best forberedt ved å jobbe konsentrert med notater, før en presentasjon.
Gjør det som skal til for at du kan si til deg selv at «Jeg er godt forberedt med tiden og ressursene jeg har til rådighet her og nå».
Da først får du rak rygg. Husk at den rake ryggen er en forutsetning for at du skal få integritet og trygghet i deg selv. Uten den rake holdningen, både mentalt og fysisk, er det svært vanskelig å få tillit hos dem du møter. Og tillit? Det er en forutsetning for å nå inn til andre mennesker.
Se menneskene du møter
En annen forutsetning for å få god kontakt med dem vi møter er at de føler seg sett av oss som står på scenen. Vi blir sjelden så selvsentrerte som når vi er nervøse.
Husk da på at det handler ikke om oss – det handler om dem som tar seg tid til å lytte til oss. Så, sørg for å være den som viser de andre at du tar dem på alvor, at du ser dem.
Beveg blikket rundt i rommet når du har ordet, og husk på det jeg kaller «den vanskelige vingen»: dem som sitter tett på eller ved siden av oss på de mindre arenaene. Det er fort gjort å ubevisst utelate noen, fordi de sitter utenfor vår naturlige synsradius.
Selvsagt klarer vi ikke å gi blikk-kontakt til alle, dersom vi foredrar i en stor forsamling med hundrevis av personer i salen. Men vi kan – og må – gi dem opplevelsen av at de blir sett.
Glem korrekte presentasjoner hvor du husker alt, folk vet jo ikke nøyaktig hva du skal si. Glem egen nervøsitet, for det handler ikke om deg. Glem lysbildene dine – det er ikke dit blikket ditt skal gå.
Se mennesker, se mennesker, se mennesker, er et av mine sterkeste tips.
Ta snakkepauser
De beste presentatørene er dem som klarer å lukke munnen ofte nok. Her har jeg så mye på hjertet, at det kommer en egen artikkel om det temaet.
Kort fortalt:
Gi foredraget ditt luft, ved å la budskapet synke inn hos mottaker mens du tar en snakkepause i noen få sekunder.
Men først: Tvi tvi med de to første tipsene.