Da jeg begynte å jobbe med foredragsholdere, brukte jeg mye tid på å forstå presset som følger med det å stå på en scene, enten du snakker til 50 eller 500 mennesker. Jeg erfarte raskt at presset for noen var nesten lammende, mens det for andre var ren bensin på foredragsmotoren.
Uansett finnes det et visst press når du som foredragsholder i det lukkede markedet – ofte uten noen særlig introduksjon eller forklaring – skal stille deg opp foran en gruppe mennesker som sitter der fordi de må. Sjelden fordi verken du eller temaet ditt er noe de selv ville valgt fra menyen. Evnen til å vinne et rom og holde på det er noe enhver foredragsholder må lære seg. Det er rett og slett en del av jobben.
Jeg ble minnet om dette for ikke lenge siden, da jeg var i en konfirmasjon. Rundt bordene satt ungdommer på konfirmantens alder, mennesker fra min egen «onkelgenerasjon» fra 70-tallet og noen som var betydelig eldre. Kort sagt: en salig blanding.
Jeg var heldig med sidemannen min, Sune. Han var rolig, nysgjerrig og stilte gode spørsmål. Mens vi satt og pratet, spurte han hvorfor jeg egentlig hadde valgt å bruke livet mitt på å jobbe med foredragsholdere. Jeg ble oppriktig glad for spørsmålet. Det slo meg at det var lenge siden jeg sist hadde satt ord på svaret. Jeg fortalte ham hvordan jeg ofte føler at det er jeg som står på scenen. Noen ganger blir jeg faktisk mer nervøs enn foredragsholderen som skal på, selv om jeg vet at min eneste oppgave er å sitte rolig bakerst i rommet og følge med. Det å se noen vinne en gruppe uforberedte deltakere, få dem med seg og gjøre seg fortjent til en plass i både hodene og hjertene deres, blir jeg visst aldri lei av.
Rundt klokken to ble samtalen avbrutt. En artist hadde tatt plass i den andre enden av lokalet og skulle forsøke å sparke i gang festen foran et mildt sagt sammensatt publikum. Mange av gjestene ante ikke hvem han var, eller hva som egentlig skulle skje.
Artisten var Kesi – den danske rapperen. Jeg hadde opplevd ham på et lignende privat arrangement noen år tidligere. Den gangen var det sent på kvelden, de fleste gjestene var godt beruset, og Kesi kom som en kjærkommen overraskelse som løftet stemningen fra første sekund.
Denne gangen var situasjonen en helt annen. Vi fra «Onkel Anders»-generasjonen, sammen med besteforeldre og resten av den voksne garde, var ikke akkurat klare for dansegulvet. Snarere tvert imot. Vi var høflige, litt hemmet, og i mitt tilfelle uten en eneste promille i blodet. Selv de unge – hvor flere åpenbart var Kesi-fans – måtte samle mot før de turte å slippe seg løs.
«Shit … for en utakknemlig jobb», tenkte jeg.
Mens vi sto der, gynget litt høflig til musikken og forsøkte å skape stemning – både for konfirmanten og for å hjelpe Kesi – slo det meg hvor mye dette faktisk lignet det mange foredragsholdere opplever. Du blir booket inn av en oppdragsgiver som ønsker at du skal flytte noe mellom ørene på mennesker som ikke har valgt å høre på deg.
Akkurat som Kesi blir du sendt ut på scenen på et bestemt tidspunkt. Det er ofte møteplikt. Det er midt på dagen. Du skal vinne rommet og gjøre publikum til aktive deltakere. Du har begrenset tid, og det finnes ingen oppvarmingsartist som gjør jobben for deg. Som regel er det bare: «Vær så god. Scenen er din.»
Da desserten kom på bordet, kunne jeg endelig forklare Sune hvorfor jeg fortsatt er så fascinert av foredragsholderens fag og av spenningen som alltid følger med. På mange måter var det vi nettopp hadde sett Kesi stå i, akkurat den samme utfordringen. Kommer jeg til å vinne deltakerne – eller gjør jeg det ikke? Ingenting er avgjort på forhånd. Det finnes ikke noe oppvarmingsband. Du får sjelden en fantastisk introduksjon. Du kan gjøre alt riktig, men du vet aldri hvordan det går før du står midt i det. Og noen ganger kjører du hjem med en liten tvil om hvordan dagen egentlig gikk.
Kesi gjorde absolutt det han kunne. Han var profesjonell. Han lot seg ikke stresse av rammene – den formelle stemningen, mangelen på alkohol og et publikum som trengte tid før de våget å gi seg hen. Han beholdt roen, aksepterte situasjonen slik den var og ga det et skikkelig forsøk. Job well done.
Men Kesi hadde neppe blitt den suksessen han er i dag dersom dette hadde vært normalen. Jeg tviler også på at han kjørte hjem den dagen med følelsen av å ha hatt sitt livs konsert. Slik er det også for deg som foredragsholder. Du kan gjøre mye for å løfte et rom. Noen ganger når du helt opp. Andre ganger gjør du ikke det. Og av og til er det faktisk rammene som bestemmer mer enn deg. Det kan for eksempel være når du overtar en gruppe mennesker som Kesi sannsynligvis ville foretrukket denne dagen: et rom fullt av lett berusede julebordsgjester som aller helst vil fortsette festen – og slett ikke høre et faglig foredrag. Det er helt forståelig – og helt menneskelig – om du kjenner litt ekstra på nervene før du går opp på scenen. Å løfte et rom og bære alles oppmerksomhet er faktisk et stort ansvar. Jeg tror Kesi kjente på akkurat det ansvaret denne dagen. Kanskje er det derfor han – som tittelen på en av de mest kjente låtene hans antyder – ikke har sovet på ett år.